www.pluto.no/.../mk.kveld/ Walid_al_Kubaisi.htmphoto of Anne Grete © Marcel Lelienhof
Courtesy: Anne Grete Preus, see http://tinyurl.com/yl8l2rs
Anne Grete Preus' Lille Hjørne:
Fra julepresang til åpningssang (IN NORWEGIAN)
Det begynte med en fin julegave sist jul. En kjær venn ga meg et abonnement på Dag og Tid. Jeg satte stor pris på gaven for denne nynorske kulturavisa var et nytt bekjentskap for meg og jeg likte både tonen i bladet og mange av artiklene. En omtale av Peter Norman Waages bok ”Jeg” tiltalte meg spesielt, forøvrig en fin og original kulturhistorie. I omtalen brukte skribenten ord som glød og inderlighet, ord jeg er fortrolig med, men som dessverre har gått litt av moten til fordel for et litt anorektisk norsk som ofte preger de mer seriøse tidskriftene. Hvem var denne skribenten som kunne skrive om Wergeland så jeg for første gang ble nysgjerrig på mannen bak barnetog og norsk nasjonalisme? Walid al-Kubaise – ja han er nok ikke født og oppvokst på Lillestrøm eller Norheimsund tenkte jeg. I neste nummer av min julepresang (veldig fint å gi en gave som en får mange ganger!) leste jeg min første artikkel i Kubaisis serie Blekk og Blod og ble enda mer imponert. Håper dette blir en bok så jeg kan lese denne fine og personlige artikkelserien i sammenheng! Jeg har en god, gammel venninne som reiser mye i Midtøsten og arabiske land med et stort kulturprosjekt. Etter flere måneder på reise i disse himmelstrøk har hun også funnet en kjæreste der nede. Jeg følte dermed det var på sin plass å inkludere følgende lille melding i en av mine rapporter fra gamlelandet. Kjære M, …. Alt vel osv osv…….. PS Nå er også jeg blitt fan av en araber! Han heter Walid al-Kubaisi. Sporenstreks fikk jeg en mail tilbake som var en mail med to adressater:
Kjære Anne Grete og Walid ! Dere er tvillingsjeler og jeg er glad for å sette dere i forbindelse med hverandre så får dere selv sørge for å treffes. Hilsen M
Jeg tok oppfordringen på strak arm og bare noen dager etter satt jeg på Walids al-Kubaisi kontor i Dag og Tid og drakk kaffe mellom de overfylte bokhyllene. Den samme varmen og nysgjerrigheten som jeg hadde sett i artiklene hans lyste ut av de brune øynene. Med meg fra dette møte hadde jeg to gaver. Det var en diktsamling av Muhammad al-Maghout Gleden er mitt yrke, som Walid hadde oversatt til norsk og hans egen artikkelsamling Norske poteter og postmodernistiske negere. Begge skulle få betydning for meg i skrivearbeidet.
På side 11 i artikkelsamlingen beskriver Walid hvem han er i en liten orddans i identiteter. Og plutselig slår det meg at dette er en sang! Jeg mailer på nytt til Walid og spør om han kunne tenke seg å skrive denne teksten sammen med meg. Selvfølgelig svarer denne vennlige mannen ja og vi avtaler et møte ved mitt kjøkkenbord. Etter et par treff og en god kaffe på benken ved siden av Welhaven statuen på Riddervollsplass har jeg fått så mange gode bilder og tanker at det er nok til mer enn en sang og jeg innser at dette må bli en sang om Walid og om at vennskap handler mer om sinnelag enn at en har hatt samme pålegg på skolematen. Noen dager senere sendte jeg først utkastet til hovedpersonen og mottok igjen et vennlig svar. Hvor lite Oslo er fikk jeg forøvrig bekreftet når Marcel Leilienhof kom innom Rainbow studio på en liten reseach før han kom for å fotografere meg i innspillingsarbeid med tanke på coverfoto. Jeg hadde akkurat startet med den første grunnsporet på Walids sang og medprodusent Jan Erik Kongshaug og jeg prøvde ut litt ulike tempo. Før jeg hadde sagt noe om låta forteller Marcel at han kjenner Walid godt. Fin fyr, er den presise beskrivelsen han gir og jeg blir enda mer fornøyd med at jeg har skrevet denne sangen! Før Marcel er ferdig med sin befaring er sangen spilt inn.
I går kveld var Walid en av mine gjester da jeg inviterte alle som har hatt noe med Nesten Alene å gjøre på en ettermiddagsfest på mitt kjøkken. Jeg føler av og til at jeg har besøk fra en ungdomsklubb når jeg nå om dagen treffer de fine folka på Warner Music. Er det gjengen der som blir yngre og yngre eller er det jeg …… har tross alt hatt Warner som tilholdsted for arbeidet mitt i 22 år!
Etter at Erland og jeg fremførte sangen holdt Walid en fin tale om identitet for oss. Den konkluderte med at Ibsen tok feil! I løk-scenen fra Per Gynt letes det etter en kjerne i mennesket, men Walid sier det er lagene som er vår identitet og løken bærer frukter når vi planter den ut i menneskenes hage. Da kan den blomstre selv om den er lag på lag og ingen kjerne har! Å se disse unge menneskene bli like forført som meg når Walid sjonglerer med ord, kiler Ibsen under haka og sender takknemmlige tanker til Gilgamesh og forteller om sine 5000 år gamle tårer, var en fantastisk opplevelse.
Både julepresangens avsender og min barndomsvenn M var sammen med oss på kjøkkenet denne kvelden da Walids sang avsluttet sin tilblivelsesreise. Det skal bli spennende og se om den har nok i seg til å komme seg videre på en egen hånd.
Oslo , 7.nov 2009
Publisert 08 Nov 2009
Tilbake
design © treepixel 2008
photo © Marcel Lelienhof
PERSONAL COMMENT: I found this by chance a couple of days ago. What magic, I thought, here two of my favorite poets had come together by good chance circumstances and a song was born. A lesson to learn is to continue give the special Dag & TId newspaper as gift to friends for Xmas! Then good things may happen...
No comments:
Post a Comment